Ledere i nummer 4/10

Ny dåpsliturgi

Ved dåpsgudstjenester trer Den norske kirke virkelig fram som en folkekirke. En prest fortalte at han regnet med tjue ekstra tilhørere for hvert dåpsbarn. I mange tilfeller vil dette si 10-15 som går i kirken bare ved slike anledninger. Før kalte vi dem ofte ”kirkefremmede”. I folkekirken er begrepet ”kirkefremmed” og kirkemedlem ikke motsetninger.

Her har folkekirken en anledning og en utfordring som er helt unik. Av og til misunner jeg prestene. Det er ikke ofte jeg har en slik mulighet til å nå så mange ”kirkefremmede” fra en kordør eller prekestol. Samtidig vet jeg at dette ikke er en lett oppgave. Presten skal både vise omsorg, tolke dåpsfolkets glede over den lille og forkynne et klart budskap om frelse ved troen på Ham barnet nå døpes til. Det er så lett bare å gli inn i stemningen og ikke la Guds ord få lyde med varme, klarhet og kraft. Vi må be for dem, kanskje også våge å konfrontere dem med dette ansvaret.

Selve dåpshandlingen dreier seg naturligvis om barnet. Men dåpsliturgien må nødvendigvis ta et visst hensyn til dem som er tilstede. Dette må forenes med en klar teologi. I og med at formuleringene gjentas ved hver eneste dåp, er de med på å forme et kristendomssyn. Liturgiske formuleringer skal både ha bibelsk forankring og et bærekraftig språk som tåler å gjentas.

I nåværende liturgi har mange etterlyst større kontakt med gleden over det lille barnet som en unik og elsket Guds skapning. Dette momentet korresponderer normalt sterkt med familiens følelser på dåpsdagen. De feirer barnet som nytt familiemedlem. Svein Ellingsens dåpssalme, ”Fylt av glede over livets under” fanger opp dette motivet på en gripende måte. Forslagene til ny liturgi prøver å bake inn gode formuleringer om dette.

Men uansett må dette bare være et bimotiv. Dåpen er, etter en luthersk forståelse av Bibelen, et nådemiddel. Den er ikke innstiftet som en bekreftelse av skapelsen. Den har med frelsen å gjøre. Dermed er vi over på kjernen i debatten: Spørsmålet om arvesynden og begrepet Guds barn.

Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo bruker i sin betenkning begrepet ”Guds barn” som en betegnelse på alle mennesker. Det samme hører vi fra andre aktører i debatten. Her er vi ved den største avsporingen fra bibelsk kristendom som finnes i dag: Skapt i Guds bilde og dermed Guds barn. Selve frelsesbegrepet undergraves. Når konsekvensen av syndefallet ikke tydeliggjøres, må dette bli resultatet. Alle regnes med i Guds store familie. Fra vugge til grav. Skillet mellom ”Guds barn” og ”verdens barn” som står så sentralt i NT, blir i realiteten borte. Dermed blir det også meget uklart hva dåpen egentlig er.

I Det nye testamente brukes begrepet Guds barn om dem som er født på ny, som altså er rettferdiggjort, og som ved troen lever i tilgivelsen. Frelsen er en overgang fra døden til livet, fra mørke til lys. Dåpen hører hjemme i denne overgangen. ”Dåpen virker syndenes forlatelse, frelse fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror.” (Lille katekisme).

At bispemøte, kirkeråd og kirkemøte er opptatt med hvordan kommunisere dette, er ikke underlig. Det er deres plikt. Men hvordan en enn snur og vender på begrepene: Skal en avspeile en bibelsk forståelse av dåpen, må en finne begreper som klargjør hva arvesynd og frelse egentlig er. Og da vil mange, både i og utenfor kirkelivet, reagere negativt.  Det finnes neppe noen vei utenom. Bibelsk kristendom går på dette viktige punkt mot strømmen. Vår bekjennelse sier at ”... alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær.” (Jf. Rom 8,7 og Ef 2,3 og andre steder.) Å skjule dette bakteppe gjør dåpshandlingen til en bekreftelse eller velsignelse, ikke mer. Men i en luthersk kirke er dette selvsagt en avsporing.

Vi skulle også gjerne ønske en tydelig markering av at dåpen ikke er noen garanti, jf. sitatet fra katekismen ovenfor. Dåpen er et nådemiddel der Gud gir sin frelse. Men alle døpte forblir ikke frelst. Mange forlater frelsens vei. Ellingsens uttrykk ”Dåpens lys forblir når livet slukner” gjelder dessverre ikke alle (Jf 1 Kor 10:1-11). En dåpsliturgi burde – indirekte,  – men klart – avspeile dette for ikke å støtte opp om vrangforstillinger.

Liturgien skal kommunisere. Men kommunikative hensyn må ikke gjøre den liturgien allmennreligiøs.

Egil Sjaastad

Dette er lederartikler til utgave nummer 4/10 som kom ut i slutten av august. Ønsker du å abonnere på Fast Grunn må du sende mail til redaksjonssekretæren, eller gå inn og se på abonnementstilbudene våre.